Fakta om kommunister/kommunisme:

Kommunisme for noobs!

En innføring i kommunisme

Kommunisme blir i dagens samfunn gjerne sett på som noe negativt, noe mange forbinder med lukkede samfunn, diktatur, fattigdom, at folks eiendom blir fratatt de osv. Det er dessverre dette ungdom blir møtt med når de vokser opp, overklassen har etter krigen kjørt en konstant propagandakrig mot kommunismen som politisk ideologi, og man kan jo si at de har lykkes ganske godt, i Europa og USA i det minste! Alt som lukter negativt i USA blir betegnet som kommunisme (noen som har sett "Sicko"?). Men om man skal kunne vurdere kommunisme som selvstendige tenkende vesener, må man først vite hva det *faktisk er*, ikke bare bildet den antikommunistiske propagandamaskinen tegner opp!

Kommmunist-mario

Så hva er da egentlig kommunisme? Helt grunnleggende går det ut på: Yt etter evne, få etter behov. Dette er *målet*. Det er altså snakk om et samfunn basert på frivillig samarbeid, til alles fortjeneste. Frivillig samarbeid i seg selv er ikke noe nytt, det eksisterer rundt oss overalt (i alldrettslag, open source/linux, idealistiske organisasjoner som SOS rasisme, Attac osv.) - men et kapitalistisk system fungerer helt motsatt.

Det helt grunnleggende i dagens system, kapitalismen, er lønnsarbeidet. For å få mat på bordet for deg selv og familien din er du nødt til å søke jobb, "stå med lua i hånda" og spørre om du får jobbe for en kapitalist. Du som arbeider er mer eller mindre tvunget til å underkaste deg "eierne" i samfunnet - de som eier bedriften, kapitalistene. Dette gjelder en stor majoritet i samfunnet, arbeiderne. Ikke dermed sagt at eieren av bedrifta di trenger å være en hestkuk av den grunn, han/hun kan godt være en trivelig kar, men uavhengig av personligheten til personen, er du *avhengig* av å smiske deg fram til å få en ansettelse. Også kalt jobbintervju :)

Det blir påstått at kapitalismen i USA, Norge og ellers i Vesten er demokratisk. Men store deler av livet befinner folk seg på arbeidsplassen. Og hvem vil vel påstå at arbeidslivet er demokratisk? Her jobber du livet av deg for at en liten elite skal få tjene seg rike, plaske i penger og fallskjermen på din bekostning! Hvem styrer bedrifta, skuta? Ikke Ola Arbeider. Ergo er det kapitalistiske arbeidslivet anti-demokratisk. Og det såkalte partidemokratiet vårt - hvem er det egentlig som bestemmer politikken her til lands? Meg, deg? Eller slipsnissene i regjeringsbygget, som flittig adlyder kapitalistene når de sier "hopp"? Det vi velger, er i realiteten hvem som skal undertrykke oss.

Lenin skrev:

"To decide once every few years which members of the ruling class is to repress and crush the people through parliament--this is the real essence of bourgeois parliamentarism, not only in parliamentary- constitutional monarchies, but also in the most democratic republics."

Kapitalisten

Eiendom = penger. Og penger = makt. Dermed er også borgerskapet (eliten) den klassen som har makta i det kapitalistiske samfunnet. Mens arbeiderne altså er avhengig av borgerskapet for å kunne leve et normalt liv. Kommunistenes MÅL er å avskaffe klassesamfunnet, og på den måten gjøre den vanlige arbeideren uavhengig av kapitalisten, og i posisjon til å forme samfunnet selv! Den anti-demokratiske undertrykkinga må oppløses, for at man skal kunne nå et samfunn hvor frihet er målet, et samfunn hvor du realisere deg selv uavhengig av tykkelsen på lommeboka di! Gjennom å avskaffe det kapitalistiske systemet vil vi også endelig kunne gjøre noe med problemene systemet skaper - det være seg miljøkatastrofer, krigføring i øst og vest, massiv fattigdom og klasseskiller, en turbulent økonomi som alltid går utover de som har minst, avlinger som blir brent mens barn sulter, kriminalitet som har grunnlag i fattigdom og mye mer.

Det store spørsmålet handler om hvordan man når et kommunistisk, klasseløst samfunn. Marx skrev selvsagt noe om dette. Helt grunnleggende kan man dele det opp slik:

Kapitalisme (i dag) -----> Overgangsfase -----> Kommunisme

Marxs tankegang er at vi har dagens samfunn, som er et klassesamfunn hvor kapitalistene har makta. Overgangsfasen, også kalt sosialismen, skal være et samfunn hvor arbeiderklassen tar makta fra kapitalistene - eller rettere sagt: privilegiene det i dag kun er rike kapitalister som har, skal gjennom sosialismen allmenngjøres, det skal bli felleseie!

Hvordan skal det skje? Jo, på flere måter, men først og fremst gjennom å oppheve den private eiendomsretten. Dette er noe som ofte blir feiltolket som at "kommunistene er ute etter hagen din! PCen din! Klærne dine! Hamsteren din!" Selvsagt ikke. Den viktige eiendommen er den *produktive* eiendommen, altså fabrikker, bedrifter, selskap, kraftverk osv. Marx skrev i Det kommunistiske manifest:

"Det som særkjenner kommunismen er ikke avskaffelse av eiendom overhodet, men avskaffelsen av den borgerlige eiendommen."

Borgerlige blander ofte sammen overgangsfasen og kommunismen. Et *moderne* kommunistisk samfunn har enda ikke eksistert, det ligger i fremtiden. Men flere har prøvd seg på slike overgangsfaser. Og det er ikke snakk om en heftig revolusjon i gatene på et par dager, så plutselig er det kommunisme! Nei, her er det snakk om lengre utvikling, gradvis utvikling, også med innslag av kapitalisme. Kapitalismen ble jo heller ikke til på et par dager, det tok flere revolusjoner, f.eks i Frankrike og USA, den industrielle revolusjonen, etc. Mye av dette var brutalt og blodig, i dag er det ingen som klager på det - tvert imot feirer vi det! Men forhåpentligvis trenger ikke fremtidige revolusjoner i kapitalistiske samfunn skje gjennom voldelige midler - faktisk kan det gå rimelig fredelig for seg, i og med at vi har utviklet lengre demokratiske tradisjoner

Sosialismen, overgangssamfunnet. Det er et tema man ikke kommer utenfor når man skal diskutere kommunismen, uansett. De fleste kommunister i dag er vel enige om at hverken Sovjet, Kina eller lignende samfunn er noe vi ønsker i dagens Norge. MEN! Jeg mener det blir for dumt å gjøre som en del "sosialister" gjør - å avvise hele sosialismens historie! Så svart-hvitt var det da faktisk ikke!

Soviet Workers Power

Vi har mye å lære av revolusjonen(e) i Russland. Den ble ikke "innført" av bolsjevikene. Det var rett og slett arbeidere som var lei av å bli styrt og undertrykt av tsaren - som samlet seg i lokale arbeiderråd ("sovjeter"), for å kjempe fram felles saker. Her ser vi at drivkrafta i revolusjonen kom *nedenfra*, ikke gjennom vedtak i noe politisk styre! Hvor kommer så bolsjevikene og Lenin inn? Jo, man hadde drivkrafta nedenfra, men man manglet noe. Man manglet et samlende organ på toppen, en spydspiss som sørget for å ta fra de borgerlige makta i staten, og trekke tilbake soldatene fra krigen (første verdenskrig), endre lovverket osv. - og dette ble bolsjevikpartiet. Uten partiet, ville revolusjonen antakeligvis stoppet der, mens parlamentarismen hadde tatt mer og mer over - distansert fra den vanlige arbeider. Men Lenin sa det, "All makt til arbeiderrådene!". Hva skal man så med parlament når man har direkte-demokratiske arbeiderråd?

Her ser man altså et godt utgangspunkt. Dessverre vet vi godt hva som skjedde videre - vi fikk en blodig borgerkrig hvor også vestlige land sendte inn styrker, vi fikk unntakstilstand, sult og ekstreme tilstander. Partiet tok mer makt for å hanskes dette mer effektivt. Problemet var bare at da borgerkrigen var over, ble ikke spesialpolitikken opphevet, partiet beholdt makta, og arbeiderrådene ble motarbeidet. Da Stalin tok over var det selvsagt gjort - det er meget illustrerende å se hvordan partiet gikk fra å være et parti fullt av motsetninger og meninger, til et parti hvor alle plutselig var enige (med Stalin) på partikongressene....

Men hvorfor ikke ta med seg de positive erfaringene fra før borgerkrigen? Mange arbeidere verden over har forsøkt seg med både arbeiderråd og arbeiderstyrte bedrifter, men de har manglet slagkraften, de har manglet et parti som taler deres sak nasjonalt. Det samme har også skjedd andre veien, vi har hatt kommunistpartier som har tatt makta, men uten at det lå noen folkelig drivkraft bak, og uten at arbeiderklassen fikk noen reell makt. Samtidig har vi også de som prøver å lære av Russlands eksempel, på godt og vondt. Dagens Venezuela er et interessant eksempel, selv om de ikke har kommet så langt enda. Men i 2006 vedtok regjeringa en lov om "communal councils":

"In April 2006 the Venezuelan government passed The Law of Communal Councils (consejos comunales) which empowers local citizens to form neighbourhood-based elected councils that initiate and oversee local policies and projects towards community development. Communal councils convene and coordinate existing community organizations as well as promote the creation of new work committees, cooperatives and projects as needed in defence of collective interests and the integral development of the community."

Som du ser her er det mye av den samme tankegangen. Mens massemedia fokuserer mye på Chávez som person, er det altså mye som har skjedd på grasrotnivå de siste årene. Avgjørelser tas i plenum gjennom diskusjoner og avstemninger.

"Over 19,500[1] councils have already been registered throughout the country and billions of dollars have been distributed to support their efforts."

Som du ser har disse ansvaret for det meste av utviklinga lokalt. De bygger skoler, sykehus, infrastruktur, bolighus osv. Og de benytter seg gjerne av lokale arbeiderstyrte bedrifter i denne prosessen. På den måten er det altså folk selv som styrer samfunnet i høy grad, og - med MINST MULIG byråkrati.

Samtidig innser man nødvendigheten av et parti som samordner aktiviteten:

“In order that December 2 never happens again” Chavez argued on Saturday that it was necessary to go on the offensive with the “United Socialist Party of Venezuela as the spearhead and vanguard” of the revolution. “Enough with betraying the people. We have arrived here to make a real revolution or die trying”.

Et annet eksempel hvor man forsøker seg på sosialisme, er Cuba. Det hevdes at Cuba er et diktatur, fordi det bare er ett parti. Men det er i beste fall unyansert, i verste fall løgn. Ingen kan vel påstå at Cuba har noe supert arbeiderdemokrati, men sett oppimot forholdene de lever under, er det absolutt en form for demokrati. Ikke et partidemokrati, men et demokratisk valg basert på at man velger enkelt-representanter. Dette innebærer naturligvis også at kommunistpartiet heller ikke har rett til å stille til valg på Cuba.

Det er helt klart restriksjoner på åpenheten i det cubanske systemet. Men uten å ta standpunkt til hvorvidt det burde være åpnere (de siste årene har det skjedd mye som tyder på at det blir åpnere og åpnere), kan man si at et helt åpent demokrati er meget vanskelig i Cuba. Folket hadde helt klart fortjent det, men USA står i veien. Man skal ikke skylde på USA for alt, men det er et faktum at USA blander seg inn i politiske forhold og valg i samtlige latin-amerikanske stater. Ta f.eks militærkuppet mot Chávez i 2002, hvor USA aktivt støttet kuppmakerne, og hjalp de med bl.a et fly for å fly Chávez ut av landet og antakeligvis til et hemmelig fengsel på en øy, Guantanamo eller lignende. Heldigvis ble kuppmakerne slått tilbake, mens folket demonstrerte ute i gatene.

Man har også personer i ledelsen i det cubanske kommunistpartiet som åpent kritiserer dårlige sider ved samfunnet, og i det siste har Raúl Castro oppfordret til debatt om landets fremtid, åpen kritikk osv:

"This week some leading figures called for change: Culture Minister Abel Prieto said that he supports gay marriage, and famed folk singer Silvio Rodriguez said he believes all Cubans should be free to travel abroad and stay in the hotels reserved for foreign tourists."
[...]
"I think that marriage between lesbians, between homosexuals can be perfectly approved and that in Cuba that wouldn't cause an earthquake or anything like that," Prieto, a member of the party's powerful Politburo, told reporters following a screening of a documentary on Rodriguez's career. Cuban lawmakers are considering a proposal to allow gay marriages, though its progress in the legislature's closed-door sessions remains unclear. A 57-year-old writer turned political leader, Prieto is a member of the island's supreme governing body, the Council of State. And he said he supports what Raul Castro has termed a "debate" on Cuba's future. The "immense majority of intellectuals" want to "confront problems, to battle all expressions of bureaucracy in culture and in society and at the same time defend this revolution and socialism," Prieto said. Rodriguez, whose songs have made him a leading voice of the Cuban revolution, described what Cuba is going through now as ''a moment of change, of transition."

Cuba, som blir aktivt motarbeidet av naboen USA - gjennom alt fra invasjon, til hundrevis av forsøk på drap på presidenten, til USA-backet terrorisme - har kommet lengre enn Venezuela hva gjelder nasjonalisering og endel velferd - men de er helt klart et fattigere samfunn (mye pga. blokaden), som må vurderes utifra sine egne forutsetninger, og som er under konstant press anledet av USA.

Gjennom en prosess hvor kapitalistene blir fratatt makta, og bedriftene og ressursene og politikken og økonomien blir gjort til felles eiendom - vil man til slutt nå et stadie hvor man ikke lenger har behov for noe særlig med stat. Staten er tross alt bare et verktøy for den herskende klassen til å administrere og opprettholde makta si. I et klasseløst samfunn er det da logisk nok ikke behov for en stat, det eneste vi trenger staten til er i overgangsfasen, sosialismen, som et middel for å oppheve klasseskillene.

Marx skrev:

"I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling."


Kilder: