Her er en fin samling høydepunkt fra sesong 2 av Peep Show: Best bits

Hele serien er tilgjengelig på Youtube. Start på Sesong 1 episode 1 her.

Premisset for sionismens valg av Palestina som jødenes utvalgte land, er historie. Eller skal vi heller si en forvrengning av historien. De mest ekstreme har tilogmed et fantasibilde av det israelske rikets utstrekning som kanskje ikke er så ulikt Hitlers lettere fantasifulle visjoner om Stor-Tyskland. Kan hende røkelsen og myrraen har tatt litt overhånd.

Sionistene "glemmer" også et viktig faktum: det israelske riket ble ikke bygd på luft! Det geografiske området som i dag er kjent som Palestina, Israel, og store områder rundt, var lenge FØR det israelske riket kjent som Canaan. Canaan var et område bebodd av flere folkegrupper, blant annet filistinerne (hvorav palestinerne og Palestina). Senere skulle disse for en periode bli styrt av det Babylonske riket. Navnet Jerusalem er da også et babylonsk navn, av Uru-Salim. Neste invasjon var fra Egypt, som gjorde området til en egyptisk provins for en periode. Da egypternes makt forfalt - ble den neste okkupanten det Israelske riket.

De av dere som har giddet å lese så langt, ser kanskje en aller så liten ironi her. Et israelsk rike bygd på ekspansjon og okkupasjon, sier du? Deja Vu?

Men poenget er uansett dette: tross sionistenes mange formaninger om at de har historisk rett på området, er dette feil. Det er selvsagt ingenting som gir jøder som "folkegruppe" enerett på dette området. Det bodde flere folkegrupper i området FØR det israelske rikets storhetstid, og flere store riker har altså regjert i området.

På samme måte kan man lese historien om Europa som en eneste lang historie av ekspansjon, skiftende imperier, og folkeforflytninger. Det blir derimot rimelig tåpelig om man skulle begynt å satt opp en oversikt over hvem som egentlig har krav på hva. Vil sionistene også stå i bresjen for å gi Norge, Sverige og Finland tilbake til samene? USA tilbake til indianerne? Eller er det kanskje mer fornuftig å forsøke å leve sammen, her og nå?

Her kan du se en viktig tale hun holdt foran nasjonalforsamlinga i Afghanistan, hvorpå hun deretter umiddelbart ble kastet ut og bannlyst:

Malalai Joya mener Karzai-regimet og landets politiske ledere er en bande drapsmenn som beskytter hverandre. Karzai selv er en løpegutt for Vesten.

Hun spør retorisk:

- USA og deres allierte i ISAF har okkupert landet vårt. Jo flere soldater Vesten sender, desto verre blir sikkerheten. Hvordan kan dette ha seg?

Til Norge har hun et klart budskap:

- Norge er et redskap for USA i Afghanistan. Amerikanerne er skyldige i krigsforbrytelser og norske soldater følger i deres fotspor

Samtidig har det nå nylig blitt avholdt valg i Afghanistan. Presidentkandidatene er alle del av den korrupte eliten som Joya snakker om. Valgoppslutningen er forventet å være lav, lavere enn ved forrige valg. Det skyldes antakeligvis en kombinasjon av taliban-terror og at folk har gitt opp politikernes mange løfter. Krigsherrer og narkobaroner ved makta blir det uansett. I tillegg til at det høyst sannsynlig foregår valgfusk for å få gjenvalgt Karzai, som nylig har alliert seg med enda flere fundamentalistiske krigsforbrytere for å vinne politisk støtte.

Norge støtter feil part i Afghanistan. Istedetfor å støtte folket, støtter vi krigsforbryterne og den korrupte eliten som stadig får igjennom mer og mer kvinnefiendtlig lovgivning, mer og mer korrupsjon og elitisme. Som Joya sier om å trekke ut styrkene fra Afghanistan:

- Det kan ende med borgerkrig, men vi har alt en borgerkrig. Dersom USA og deres allierte trekker seg ut, så kommer sikkert dagens makthavere til å inngå en avtale med Taliban. Da vil vi i alle falle vite hvem som er hovedfienden

@Thor_Egil - det var et knallskudd fra @svkristin

Og videre:

@Thor_Egil - er enig m Kristin: hvem skal betale regninga for de borgerliges skattelettelser til de rike?

Hvem er overrasket over en SV-politiker som er enig med Kristin?

Eller ta KaptRodSkjegg, ihuga FrPer:

@KaptRodskjegg - Erna er flink i dag, nesten like flink som Siv #valg09

Kort sagt: Alle skryter fram sitt parti. Som en tvitrer påpekte:

@hmork - Etter Twitter å dømme var egentlig alle vinnere av debatten. Dette ligger an til en skikkelig flertallsregjering! #valg09

Lyspunktet på Twitter må vel sies å være den såkalte NestenSivJensen:

@NestenSivJensen - Jasså! Her driver @audunlysbakken og @awiesedagbladet og kameraderer seg for åpen scene. Tenkte jeg det ikke.

Ja jeg så visst på denne berømte partileder-debatten jeg også. En konsekvent dypt sjokkert Jens Stoltenberg, ei konsekvent sint Siv Jensen med rynkene i høyspenn, en Lars Sponheim som ingen her skjønte hva egentlig snakket om, en kristenfundamentalist, ei bondetøtte av noe slag, ei anonym høire-dame, og ei stk. kaffe-latté Kristin som prøver å påpeke de borgerliges dobbeltmoral uten å se flisen i sitt eget øye. Eller noe sånt. Torstein Dahle satt ene og alene på gangen, utelatt fra det gode selskab.

Så, hva var konklusjonen av det hele? Jo, de kom fram til at ingen vet hva de mener før etter valget.

Professor Masalha skriver at 80 prosent av de palestinske innbyggerne i området ble forvist fra sine hjem under Al-Nakba. Den israelsk-jødiske historikeren Ilan Pappé skriver at 800.000 palestinere ble forvist fra sine hjem, og at 531 landsbyer og 11 urbane nabolag ble jevnet med jorda. Andre estimater er noe lavere, men et moderat overslag kan sies å være at over 400 landsbyer ble jevnet med jorda. Ilan Pappé går også så langt som å beskrive Al-Nakba som en etnisk rensking av Palestina.

Denne etniske renskingen av Palestina var aldri et «uhell» fra jødisk sionistisk side. Sionistene, med David Ben-Gurion i spissen, hadde alltid planlagt å ta over hele det palestinske området. Plan A var å først akseptere FNs delingsplan som en midlertidig løsning, for så å påtvinge palestinerne en allmektig jødisk stat (selv om jødene var i mindretall), hvor de alle kunne leve side om side under jødisk herredømme. Da palestinerne og nabostatene selvsagt ikke aksepterte sionistenes løsning, ble Plan B å gjennom krig etablere en jødisk stat i en stor del av det palestinske mandatområdet, for deretter å etnisk fordrive palestinerne for å sikre en jødisk demografisk majoritet i statens område, samt ekspandere grensene for å gi plass til nye bosetninger.

I den sammenheng har historikere som Ilan Pappé pekt på «Plan Dalet» som var en plan utarbeidet av Haganah (som senere skulle bli IDF – Israeli Defence Forces) hvor styrkene skulle innta en offensiv posisjon ved å ta over palestinske landsbyer i nærheten. Plan Dalet beskriver i detalj hvordan styrkene skulle ødelegge hele «fiendtlige» landsbyer, fiendestyrker måtte destrueres, og befolkningen i landsbyene måtte forvises utenfor statens grenser. Selv om denne planen tilsynelatende skulle være en midlertidig plan for å vinne krigen mot nabostatenes hærstyrker, ble resultatet at Israel ekspanderte sine grenser voldsomt, og Plan Dalet ga carte blanche til israelske hærførere til å utføre etnisk fordriving av palestinere fra alt område Haganah okkuperte.

I et studie utført av Abu Sitta og Salman fra 2001 (From Refugees to Citizens at Home), har man funnet at antallet palestinske flyktninger er direkte proporsjonalt med størrelsen (km2) på det jødisk-israelske landet.

Da krigen var over, de jødiske styrkene hadde seiret, ekspansjonen var komplett, og rundt 800.000 palestinere hadde flyktet – ble staten Israel opprettet. De palestinske flyktningene ble samtidig nektet hjemreise. Istedet ble det opprettet jødiske bosetninger hvor palestinernes hjem tidligere lå. Dette er grunnlaget for dagens situasjon (samt at ekspansjonen fortsatte under seksdagerskrigen i 1967 og siden). Tross en bred internasjonal konsensus om at de palestinske flyktningene har rett til å returnere, har Israel og USA stått i veien for en løsning. FNs resolusjon 194 sier klart fra at palestinere som har et ønske om å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer skal ha rett til dette. Problemet er at så lenge USA og Israel stemmer imot dette, og USA har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil flertallsvedtaket aldri bli gjennomført.

Man kan håpe at det under Obamas ledelse kan bli en endring i USAs kurs ovenfor Israel, men lite tyder på det. Obama har riktignok markert en tøffere linje ovenfor nybyggerne, men så langt har det ikke ført til annet enn mindre utbygging – ingen tilbaketrekning. Det er derfor avgjørende at Palestina-aktivister kjenner til og anerkjenner historien bak opprettelsen av staten Israel, flyktningeproblemet og okkupasjonen av de palestinske landeområdene.

Vi starter med starten:

Det hersker ingen tvil om at Rødt er et marxistisk parti. Selv om de ikke alltid snakker så høyt om det. Jeg vet ikke om dette kan kalles markedstilpassning eller skyldes en grunnleggende usikkerhet innad i partiet.

Rødt er ment å være et slags samlingsparti for den radikale venstresida - et sosialistisk parti. Derfor ser du også at det ene kapitlet i prinsipprogrammet heter "Sosialisme". Innad i partiet er det alt fra moderate sosialister og sosialdemokrater, til anarkister, marxist-leninister og maoister.

De ønsker ikke bare å forandre Norge på mest radikale vis, men hele verden. All ære til dem for det. Det er altfor lite av den slags i norsk politikk. Et parti som tilbyr deg et rettferdig og likestilt Utopia fremfor tørr realpolitikk hvor alle får og færrest mulig gir kan føles forfriskende for drømmerne blant oss. Og ja – det er en riktig fin drøm og vi bør kunne fortsette å tro på at en annen verden er mulig.

Jeg ser ikke på det som noen drøm eller noe utopia, men som et skrittvis mål. At folk organiserer seg og tar skjebnen i egne hender. At arbeidsfolk krever sin rett, i kamp mot den økonomiske og kulturelle eliten.

Så skriver hun om kapitalismens innebygde problemer, forøvrig en bra utgreining! Problemet er konklusjonen:

Men om kommunisme er svaret er jeg mildt sagt skeptisk til. Noe som gjør Rødts politikk til et hekletøy hvor man har gjort viktige feil helt i starten av mønsteret. For de ikke-heklebevandrede innebærer den slags at det endelige resultatet blir riv ruskende galt fordi feilen forplanter seg videre og sjelden lar seg rette opp uten å starte helt på nytt.

Dette sier meg ingenting, og fremstår som rent svadaprat. Hva er det mihoe vil fram til? Hun er enig i problemene med kapitalismen, men hun avfeier at det fins en løsning. Er ikke det et veldig pessimistisk menneskesyn?

Som de selv peker på har andelen akademikere og andre med høyere utdannelse økt betydelig de siste 20-30 årene. Noe som er en helt naturlig følge av at det moderne samfunnet stiller helt andre krav til kunnskap enn verden gjorde for bare femti år siden. Det er god grunn til å tro at dette kravet bare vil bli mer skjerpet i tiårene som kommer.

Eventuelt er det ikke slik at behovet for manuell arbeidskraft har blitt mindre, men at den manuelle produksjonen har blitt utflagget til land som Kina hvor manuell arbeidskraft er billigere og hvor arbeiderne har dårligere rettigheter.

Mihoe fortsetter sin kritikk:

Det kan virke som om “kunnskapssamfunnet” ikke er noe Rødt klarer å ta helt innover seg: “Sosialismen må bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid, og skillet mellom styrende og styrte.” Skal jeg lese dem som fanden leser bibelen virker det som om de fremdeles har et ideal om det frie mennesket som jobber som fisker om morgen, industriarbeider på ettermiddagen og filosof om kvelden.

Da leser du det virkelig som fanden leser bibelen og. Jeg leser det mer som om man kan kunne drive på med flere ting. De fleste har flere interesser enn bare én, eventuelt har én jobb og flere interesser utenom. Poenget er at man i et lengre perspektiv også verdsetter flere talenter og interesser en person innehar. Ikke at alle skal gjøre alt.

I vår del av verden er det ingen tvil om at stadig flere av oss eier produksjonsmidlene selv i form av kunnskaper vi har ervervet oss. Har du en kompetanse det er behov for i en kunnskapsbedrift kan du når som helst ta med deg dette produksjonsmidlet og selge det til et annet sted. Grensen mellom arbeid og produksjonsmidler er ikke lenger definitiv eller gyldig som argument.

Dette er en usann middelklassemyte som har blitt spredt gjennom intellektuelle kretser og SV-kretser. Og gjennom Econ Analyse sine usannheter. Fakta er omvendt: arbeiderklassen utgjør et klart flertall i dagens Norge. Magnus Marsdal dokumenterte dette godt i sin bok FrP-koden. EUs stiftelse for bedring av leve- og arbeidsvilkår publiserte i 2000 en rapport som viste trendene for 1990 - 2000:

- Andelen utsatt for fysisk fare på arbeidsplassen økte
- Flere ansatte ble utslitt
- Flere ble rammet av muskel- og skjelettlidelser
- Flere var plaget av støy på arbeidsplassen
- Markant mange flere rapporterte at de må arbeide i smertefulle stillinger og ta tunge løft
- Økningen i smertefulle stillinger er betydelig for arbeidere innen salg/service

Mange i Norge arbeider med tjenestenæringer og omsorgstjeneste etc:

- I 2005 arbeidet 477.000 mennesker i Norge med helse- og sosialtjenester.
- 406.000 mennesker arbeidet innen varehandel, hotell og restaurant.
- 405.000 jobbet innen industri, bygg og anlegg (ikke inkludert kommunale bygg og anlegg)

Totalt blir dette ca. 1,3 millioner. De fleste er vanlige arbeidere. De kunnskapsintensive arbeidsplassene er overhodet ikke utbredt heller i Norge, det er vanlige arbeidere som er i stort flertall. Og vanlige arbeidere har ikke makt til å bestemme arbeidsforholdene sine selv, de fleste er glade bare for å få en ålreit jobb med ålreit inntekt og arbeidsforhold.

Selv om jeg er fundamentalt skeptisk til Rødts ideologi kan jeg likevel fortelle at jeg unner dem en taburett eller to inne på stortinget. Rett og slett fordi de ved sin tilstedeværelse i ulike kommunestyrer rundt omkring stadig har bevist at de gjerne inntar rollen som vaktbikkje for de aller svakeste i samfunnet. De har aldri problemer med å kalle en spade for en spade når det kommer til å påpeke urettferdighet eller manglende innsats fra velferdsstaten. En rolle politikere flest gjerne unndrar seg når alt kommer til alt og pengene fremdeles rår.

Og det er vel og bra, men overhodet ikke nok. Arbeiderklassen er i klart flertall i Norge, og på den økonomiske fronten, i velferdsspørsmål, står de sammen med Rødt. Imot kapitalismen, imot privatiseringene og nedbygginga av velferdsstaten. Problemet er at det ikke er disse meningene som teller når de krysser av på stemmeseddelen.

Og det har egentlig mye å gjøre med hvor lite velfungerende dagens parlamentariske system er, og hvordan partiene har tilnærmet seg hverandre, og blitt løgnaktige overklasse-partipamper hele gjengen. De lover og lover, men etter valget skjer det lite. SV var opposisjonelle og mente mye, etter at de kom i regjering er alt de gjør å forsvare løftebruddene sine med menighetens halleluja-rop over alt det flotte de har fått til i regjering som ingen arbeidsfolk faktisk har sett noe til.

- Ofte opplever personalet at mange må vente lenge på å få hjelp. Særlig om natta. Brukere kan ligge og vente i urin og avføring uten at noen kan komme med en gang

Høyresidas svar er alltid: jammen da må vi privatisere da, slik at tilbudet blir bedre!. For en strålende ide! Problemet er bare at det var nettopp markedsløsningene som førte til problemene, og den private aktøren Attendo sto bak driften på det private sykehjemmet Lie selv bodde på:

- Attendo tjener penger på de eldre på en mest uetisk og umoralsk måte», skriver han, og beskylder Attendo for å sette pleiere til å gjøre blant annet rengjørings- og reparasjonsarbeid, i stedet for å gi pleierne tid til å ta seg av beboere best mulig.

Problemene gjelder ikke bare sykehjemmene, sykehusene er like utsatt. Etter at Arbeiderpartiet under Stoltenberg innførte foretaksmodellen for sykehusene, har underskuddene eksplodert, og helsekøene har blitt lengre og lengre. Borgerlige markedstiltak som stykkprisfinansiering, pengene-følger-pasienten, og konkurranse med private har bare ført til økt byråkratisering og ineffektivitet. Istedetfor at tida blir brukt til å hjelpe pasientene med deres behov, bruker man lang tid på kontroll, måling og dokumentasjon.

I Skottland gjorde man akkurat det samme som Norge; innførte foretaksmodellen og diverse markedsløsninger. I god tro på økt effektivitet og lønnsomhet førte de borgerlige løsnignene an. Og akkurat som i Norge ble resultatet motsatt. Men Skottland har gjort det norske politikere ikke har guts til å gjøre - de fulgte Severin Suverens gode råd: Det er aldri for sent å snu!

Konkurranseutsettingen innen skotsk helse er i ferd med å forsvinne. Snart er også alle som jobber i støttetjenester som renhold og kantine igjen ansatt i staten. Men selv om Skottland kaster markedet ut av helsevesenet, betyr det ikke at de går tilbake til NHS anno 1975. Det er fremdeles klare krav til effektivitet, sier sykehusdirektør Young

Hva førte dette til? Har de borgerliges skrekkhistorier om offentlig ineffektivitet slått til?

I fjor kunne de skotske sykehusene, i motsetning til de norske, slå i bordet med at de nå holder seg innenfor budsjettet. Det ligger de an til å gjøre i år også. I tillegg økte NHS Scotland produktiviteten med over seks milliarder kroner (610 millioner pund) i årene 2006–08, noe som var 800 millioner kroner mer enn budsjettert.

Konklusjonen er klar: Problemet i Norge er ikke at helsevesenet er et tunggrodd offentlig system. Problemet er at Arbeiderpartiet og høyresida i mange år har undergravd helsevesenet med markedsliberalisme, foretaksmodeller, privatiseringer og dårlig finansiering. Når høyresida nå får lov til å ukritisk fronte selve problemet (markedsløsningene) som den nye løsningen, har all logikk blitt snudd på hodet.

Det Norge må gjøre, er å gå i Skottlands fotspor! Istedetfor dyre løsninger som fokuserer på økt lønnsomhet og private markedsløsninger, må man fokusere på et kvalitetssikkert offentlig helsevesen som setter pasienten før profitten. Ta tilbake helsevesenet!

Men til forskjell fra oss andre, betaler de rike mye mindre i skatt. F.eks hadde Bergens Tidende et oppslag om de 30 rikeste personene i Hordaland - som med sine gigantiske formuer betalte gjennomsnittlig 0,2 prosent i skatt. Det inkluderer både inntekts- og formueskatt. Mens vi vanlige arbeidere må betale 36% og lignende i inntektsskatt, slipper de rike unna med omtrent null i skatt.

Som Terje Hansen, professor ved Norges Handelshøyskole sier om påstandene om at de rike lider under formueskatten:

- Det er det reneste pølsevev. Formuesskatten er i realiteten så liten at den ikke betyr noe for de rike, sier han.

Høyresiden påstår samtidig også at formueskatten rammer vanlige familier. Dette er selvsagt feil. Vanlige folk i Norge har ikke formuer, de har enten null formue, eller lån, gjerne boliglån. Faktisk er hele 93% av formueskatten betalt av personer med over 1 million i formue. Det er ikke deg og meg, det er de rike.

Mens Hagen sutrer over kronestykkene i pengebingen sin, er super-rederen John Fredriksen mer fornøyd. De stakkars rederne har de siste årene måtte betale bittelitt skatt de også. Nå vil derimot de rødgrønne, inklusiv "sosialistiske" SV, ha det annerledes:

Den nye ordningen innebærer en rederiskatt som er på linje med konkurrentlandene i Europa, det vil si tilnærmet null.

Det hadde jo vært for ille om også rederne hadde måtte bidra med et par prosenter i skatt til felleskassa.

For et par tiår siden, før høyrebølgen kom flytende i land i norske fjorder, betalte faktisk rike også skatt, ikke ulikt hva arbeidere nå betaler i inntektsskatt. Den gangen bygde vi landet. Siden kom høyrebølgen, og med Gro-regjeringa gikk Arbeiderpartiet i spissen for privatisering, nedbygging av velferdsstaten, og skatteletter for de rike. Arbeiderpartiet var mer høyrevendt enn selveste Høyre.

Resultatet ser vi i dag. Rikinger som betaler nærmest 0 i skatt, men som likevel krever og krever. Og uansett parti, uansett regjering - får de viljen sin oppfylt. Det er som med den bortskjemte drittungen i klassen din på barneskolen som alltid fikk det hun ville, bare hun maste på foreldrene.

Får de ikke vilja si, flyger verdiene som blir skapt av arbeidere i Norge rett til deres personlige bankkonto i Sveits.

Om litt mindre enn ei uke skal jeg til Spania. Da skal jeg selvsagt melde fra til VG at jeg også tar med meg 90% av formuen min.

Enkelte på høyresiden mener altså at kuppmakerne kun beskytter grunnloven, og at den lovlig valgte presidenten var overgriperen. Vel, i virkeligheten er det ikke slik - i virkeligheten har man etter kuppet sett en oppblomstring av brudd på grunnloven, politisk vold og militært maktmisbruk:

Lederen for partiet Union Democrática, Ramón García, ble halt ut av en buss og skutt på åpen gate, fagforeningslederen Roger Ivan Bados led samme skjebne etter å ha blitt hentet i sitt hjem og aktivisten Vicky Hernández Castillo fikk en kule i øyet før han ble kvalt til døde.

Ifølge en ny rapport har makthaverne brukt situasjonen til å slå ned på opposisjon, fagbevegelsen, og en rekke medier som stilte seg kritisk til kuppet.

Da Hugo Chávez, presidenten i Venezuela, valgte å ikke fornye konsesjonen til en av landets TV-stasjoner, blant annet fordi de aktivt støttet og var involvert i det ulovlige militærkuppet mot ham, ble det store protester på høyresiden. Høyrefolka her i Norge mente Hugo Chávez var en diktator, at Venezuela var et diktatur.

Nå er tonen imidlertid en annen. Nå skal overgrepene forsvares. Men i motsetning til i Venezuela, kvalifiserer overgrepene i Honduras etter min mening faktisk til å kunne kalles diktatoriske. Drap på opposisjonelle, kidnappinger, flere medier som blir slått ned på bare for å være maktkritiske, drap og angrep på fagbevegelsen, og et regime som IKKE er demokratisk valgt.

Samtidig ser man dødsskvadroner i Honduras som samarbeider med militæret, og som er knyttet til narkohandlere og næringslivstopper. Det er altså overklassen som aktivt fremmer overgrepene mot befolkninga, mot fagbevegelsen, mot arbeiderne i Honduras. Er det dette som er virkelig klassekamp?

Sånn sett er det jo ikke rart at også norsk høyreside støtter kuppmakerne, siden de jo står på "rett side", på maktelitens side, på næringslivstoppenes side.

Honduras president Manuel Zelaya ble demokratisk valgt med bred støtte fra den fattige befolkningen i landet, fordi han fremmet sosiale reformer for å bekjempe fattigdommen. De borgerlige er derimot i harnisk over at han har styrket båndene til Venezuela og den sosialistiske bevegelsen i latin-amerika (bolivaristene). Det skulle nå holdes en folkeavstemning om hvorvidt grunnloven skulle endres, blant annet for å forlenge presidentperioden fra en til to perioder. De borgerlige kuppmakerne ville tydeligvis ikke la det skje, de avsatte vha militæret i dag den demokratisk valgte presidenten og innsatte Roberto Micheletti i hans plass.

Dagbladet intervjuer i kveld en norsk beboer i Honduras. Hun deler sine beskjedne betrakninger:

- De fattige i landet har blitt manipulert av presidenten fordi mye av det han sier er bra, men han gjør ingenting for dem

Her ser det ut som vi har et fint eksempel på en stk. rik nordmann (relativt sett) som bor i Honduras og har gode bånd til overklassen der, mens hun ser stygt ned på de fattige som selvsagt ikke skal få ta demokratiske avgjørelser selv. Hun understreker sine meninger ytterligere:

- Jeg er veldig lei meg for at det er militærkupp i Honduras. Men det eneste militæret gjorde var å forsvare grunnloven, mener 27-åringen.

Forsvare grunnloven med militærkupp! Man trenger ikke være Honduras-ekspert for å skjønne hvor hun står politisk. Grunnloven kom ikke dalende ned fra himmelen, den ble fastsatt politisk. På samme måte kan den bli endret politisk, særlig på grunnlag av en folkeavstemning. Det er ikke noe hokus-pokus, det skjer ofte. Dagens folkeavstemning skulle heller ikke være lovbindende, kun rådgivende. Vår nordmann i Honduras har sannsynligvis blitt fortalt av overklassen i Honduras at presidenten som folket har valgt, er en farlig sosialist som vil avsette demokratiet. Hun biter på agnet, og blir med det ironisk nok nettopp den som støtter angrepet på demokratiet.

Akkurat SÅ mye var demokratiet verdt.

Latin-Amerika-ekspert ved Universitet i Oslo, Benedicte Bull, mener noe annet og sier dette til VG:

Under Zelaya har man sett en mobilisering man ikke har sett maken til i det lutfattige landet. Grunnen til at man har unngått borgerkriger tidligere, er at man til tross for et sterkt militære ikke har hatt opprørsgrupper. Zelaya har blitt en slags folkets mann.

Dette står veldig i kontrast med det vår kjære nordmann i Honduras påstår.

Sannsynligvis vil Zelaya komme styrket ut av dette, siden de fleste fordømmer kuppet. Forhåpentligvis vil kuppmakerne og deres støttespillere måtte rulle inn pølsa og kapitulere for stemmeseddelen.